Så uendelig stolt!
des 10th, 2009 by admin
Ja, jeg ER det, virkelig stolt over lille Sindre.
Han er en så fornøyelig gutt å være med at dagene som hjemmemamma er en fryd.
Sindre prater ikke enda (sier bare mamma og pappa rent enda), men det er ingen tvil om at han forstår MYE! Han peker og sier iherdig ehh eh eeeeeeeh! mens jeg prøver å finne ut hva det er han peker på. Når jeg så gjør sier han abh bah - som tydeligvis betyr “ja” for han. Tar bort tingen, og så gjentar jeg hva det heter flere ganger, mens han kikker på meg og tingen nøye. Og så smiiiiiler han, og så gullfornøyd når han får leke med tingen (med mindre det er noe farlig). Han gjentar ikke ordet, men det er tydelig at han legger det på minnet.
Vi har lest en del bøker i det siste, og når jeg ber han peke på ballen, bamsen, gutten, sola, kattepusen eller andre ting, så gjør han det. Og det er SÅ gøy! Kan liksom begynne å virkelig prate med han nå.
Og så er han så herlig når vi sitter og spiser. Er visst en renslig gutt jeg har; når han spiser, si en brødbit med ost på, og han mister den i gulvet, ja da må du tr jeg får høre det. Han kikker ned og kikker lenge, før han ser på meg - som for å si; ja, skal du ikke ta det opp da?? Hvis jeg ikke gjør det, da peeeeker han og sier eeeh eh eh ehhh! Og gir seg ikke før jeg plukker det opp og legger det bort på bordet. Det gjør han ingenting at han ikke får det - bare det ikke ligger på gulvet



Vi har siden tja, lenge, lekt takk/værsågod, så han er veldig flink til å både gi og ta. Og mange ganger så finner han bitte små ting som ligger på gulvet som han tydeligvis vet han ikke skal ha og iallefall ikke putte i munnen. Hva tror dere ikke han gjør da? Haha - han plukker det opp, og viser det sååå stolt til meg slik at jeg kan legge det bort. Må le hver gang det skjer, og roser han så klart!
Er såklart ikke alltid han er villig til å gi bort det han har i hendene, og det hender han blir skikkelig sinna hvis det er noe han ikke får leke med - som bøkene til mamma. De er gaalspennende, trass i at det ikke er et eneste bilde i den. Antagelig fordi han ofte ser at jeg har nesa i en bok, spesielt på kveldstid når mannen kan passe på.
Idag gikk det virkelig opp for meg hvor gull verdt rutiner er. Vi stod opp halv syv, hadde lunsj 11, og han var i vogna for luren sin ca. 11:40. Det kom ikke et knyst ifra han, og trengte bare å trille frem og tilbake 3-4 ganger, før øynene var igjen og hodet avslappet til siden. Er det mulig?
Og nå sover han også fra 19:00 - 07:00 istedenfor å våkne halv fem, fem om morgen. Det er utrolig hvor mye mer opplagt vi begge ser ut til å føle oss med de ekstra timene. Han er flink til å leke både alene og sammen med andre. Han er helt ok med at jeg er ute av rommet noen minutter og er veldig trygg på andre. Det er så godt å se!
Han er bare så vanvittig god, sjarmerende, snill og hjertelig. Raus med klemmer og latter.
*Forelsket!!*
Men midt oppi gleden over å være herlig fri og alene, har jeg altså klart å bli sjuk. Kanskje kroppen fikk litt sjokk over å endelig kunne senke skuldrene, slippe stresset, ta ned veggen som til nå har holdt meg oppe. Jeg har mandler på størrelse med fotballer, halsen er sandpapir, nesa er både tett og rennende og ellers skikkelig slapp i fisken - jeg som ikke har vært sjuk på jah, omtrent ett år. Ikke engang hatt den årlige influensaen og bronkitten.





























